Frigjøringsdagen 8. Mai

 «Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt». Slik lød parolen som Hjemmefrontens ledelse sendte ut til det norske folk for nøyaktig 74 år siden på frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Frigjøringen av landet under andre verdenskrig ble innledet ved at sovjetiske styrker rykket inn i Finnmark i oktober 1944. Det var dog ennå mange lange måneder som gjenstod av krigen og den endelige frigjøringen ville ikke finne sted før den 8. mai. Med unntak av sammenstøt mellom tyske og sovjetiske styrker i nord- Norge høsten og vinteren 44/45, samt det tyske militærets bruk av «brent jords taktikk» mens de trakk seg sørover, foregikk kapitulasjonen relativt ryddig og uten større blodsutgytelser.

Da Hitler begikk selvmord 30. april 1945 ble det nye statsoverhodet storadmiral Karl Dönitz. Han ønsket en rask slutt på krigen og natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst på alle fronter. Det hersket allikevel noe usikkerhet til hvordan de over en kvart million tyske soldatene i Norge ville reagere på dette. Ville de følge ordren fra Dönitz om å overgi seg eller forsøke å klore seg fast og opprettholde drømmen om et nasjonalsosialistisk-utopi i sitt «Festung Norwegen»? Josef Terboven, som var rikskommisær og nazistenes øverste leder i landet under okkupasjonen, var lenge innstilt på å kjempe videre. Han måtte imidlertid oppgi denne kamplinjen etter å ha møtt med Dönitz i Flensburg den 3. mai. Den ferske Fuhreren følte seg allikevel ikke trygg på at Terboven ville følge ordre og avsatte ham fire dager senere. Samme dag tok den avsatte rikskommisæren sitt eget liv ved å sprenge seg i luften på Skaugum utenfor Oslo. General Franz Böhme tok over ledelsen og ble dermed den øverste representant for tyske myndigheter på norsk jord. Han stilte seg bak ordren om kapitulasjon og var mer opptatt av å få til en «ærefull avmarsj» for sine tropper hjem til Tyskland etter maktoverrekkelsen. Tyskerne ble dog avvæpnet, internert i leire og etter hvert transportert til Tyskland som krigsfanger. Det skulle aldri bli noen ærefull avmarsj for tyske soldater stasjonert i Norge.

Disse maidagene i 1945 ble en uforglemmelig folkefest for den delen av den norske befolkningen som hadde avvist nazismen under okkupasjonen. Feiringen nådde et foreløpig klimaks da kronprins Olav kom til Oslo den 13. mai sammen med allierte og norske militære sjefer samt fem statsråder fra London-regjeringen. Mens folk jublet i gatene, viftet med norske flagg og kastet de forhatte blendingsgardinene på bålet, begynte hjemmestyrkene å arrestere nazister, torturister, angivere og andre av fiendens medsammensvorne. Norske jenter som hadde innledet forhold til tyske soldater, ble stemplet som «tysker-tøser» og internert. Disse arrestasjonene ble startskuddet til et rettsoppgjør som skulle bli både krevende og omstridt, men som i ettertid hovedsakelig er blitt stående som «rettferdig, men strengt».

Avsnittene over er en parafrasering av Olav Njølstads tekst om frigjøringen på norgeshistorie.no. Det er en fin og relativt detaljert beskrivelse av hendelsene som utspilte seg i maidagene i 1945, men det er også en noe overfladisk tekst fordi den kun søker å opplyse om de viktigste momentene. Som vordende historikere er det viktig å dykke litt dypere for å avdekke flere nyanser og for å danne seg et mer helhetlig bilde av fortidens begivenheter. Et fint eksempel på dette er at Njølstads tekst kort omtaler rettsoppgjøret etter krigen som «rettferdig, men strengt», her kan en klikke seg videre til en tekst som omhandler dette av Øystein Sørensen. Denne er langt mer grundig i sin redegjørelse av oppgjøret, og avdekker en del problemer knyttet til Njølstads beskrivelse.

Her kommer det frem at det såkalte «landsvikeroppgjøret» i likhet med okkupasjonen kan sees som en ekstraordinær hendelse i landets historie, og han omtaler det som «kontroversielt fra første stund». En av grunnene til dette var at dødsstraff ble godkjent av stortinget og midlertidig gjeninnført med landssvikeranordningen fra 15. desember 1944. Et annet kontroversielt punkt var at loven fikk tilbakevirkende kraft og gjorde NS-medlemskap fra 9. april 1940 ulovlig, uavhengig av hva man hadde gjort som medlem. Ingen andre tysk-okkuperte land gjorde dette, noe som førte til at rettsoppgjøret i Norge ble større i forhold til folketallet enn hos de fleste andre land. Straffene i Norge var dog ofte noe mildere og færre ble henrettet. Allikevel ble tretti mennesker dømt til døden under oppgjøret, og av disse ble tjuefem henrettet. Et kontroversielt problem knyttet til disse henrettelsene var at etter hvert som en fikk krigen litt på avstand så ble straffene i oppgjøret mildere. Sørensen mener derfor at mange som fikk sin straff og ble henrettet i 45-46, ikke ville blitt dømt til døden om saken deres hadde kommet opp senere i prosessen.

I tillegg til det juridiske oppgjøret har man det utenomrettslige oppgjøret. Dette kan omtales som folkets og til dels myndighetenes oppgjør med personer som ikke nødvendigvis hadde gjort noe galt i henhold til loven, men som likefullt ble sett på som kollaboratører og tyskervennlige. Dette kunne bestå av mobbing, mishandling, utfrysning eller internering. Kvinner som hadde hatt et forhold til tyskere, «tysker-tøsene», og deres barn var spesielt utsatt. Disse barna med tysk far og norsk mor måtte vokse opp med stempelet «tyskerunger». De er eksempler på at mange nordmenn og deres etterfølgere som aldri ble dømt for noe, men ble ansett for å ha unasjonal og umoralsk adferd, fikk føle oppgjøret på kroppen i lang tid etter at krigen var over.

Der Njølstads tekst kun kort omtaler hendelsene som «rettferdig, men strengt», avdekker Sørensen i større grad de menneskelige kostnadene bak disse ordene. Dette blir selvfølgelig en grov overforenkling av hvordan en jobber med kilder, men viser likeså til viktigheten av å grave, eller i dette tilfelle, klikke seg nedover i det materialet en har tilgjengelig. Historien er ikke ferdigskrevet, det vil alltid være rom for å undersøke hendelser fra nye vinkler og å stille spørsmål ved det etablerte narrativ. Mye av det som i dag er allmenkjent var en gang ansett som nytt og radikalt, samtidig vil forhåpentligvis mye av den samme allmenkjente vitenen utfordres videre av nye generasjoner med historikere i årene som kommer.

Gratulerer med frigjøringsdagen!