Om fotnotene

Så slik et moderne hus først kan kalle seg et moderne hus i det den får installert strøm, vann og avløpssystem, så er det gjennom fotnoten at en tekst blir vitenskapelig. Det var som svar på anklagene om at de humanistiske vitenskapene ikke var vitenskapelige nok at fotnoten først oppsto. Den ble tekstvitenskapenes verifikasjonsinstrument slik eksperimentet var naturvitenskapenes. Denne utviklingen festet seg i det den tyske historikeren, og det moderne historievitenskapens far, Leopold von Ranke lot sin begeistring for arkivarbeid skinne gjennom referansene sine i fotnotene.

Fotnotene blir slik belegget for at det du skriver er til å stole på. I fotnotene siteres alt det du har brukt som kilder: dokumenter, artikler eller offisielle brev. Disse dokumentene blir det ekvivalente til vitneforklaringene i en rettsak, og de kan på samme måte brukes til kryssforhør. Først gjennom forhandling med fotnotene er du berettiget til å komme med en dom i teksten.

Den egentlige nøkkelen for å forstå fotnotene ligger likevel i søken etter ære.  I sin roman Small World åpner forfatteren David Lodge handlingen med en kongress om ridderromanser. Her blir professorene sammenlignet med riddere, for der de dro fra den ene turneringen til den andre for å måle styrke, drar professorene fra konferanse til konferanse for å måle seg med sine vitenskapelige likevektere. Søken etter sannhet er kanskje den viktigste drivkraften til forskning, men etter dette ligger anerkjennelsen fra andre forskere. Også her blir fotnota viktig. Fotnota er for professoren hva våpenskjoldet er for ridderen; den peker personen ut som fagperson, gir troverdighet og rett til å delta i turneringen. Men samtidig er det også et våpen. Et våpen som brukes til å gjøre egen ære større, men også til å svekke posisjonen til rivalen. Slik blir fotnota et våpen som kan ta mange former. Noen bruker den som dolk, til å stikke motstanderen i ryggen, andre som kølle, til å slå motstanderen ned med, andre igjen som fektekårde for å kunne føre en mer elegant duell. For leseren kan derfor fotnotene bli mer spennende enn selve teksten. Fotnotene er stedet hvor kontroverser blir avgjort: hvor kamphanene forlater baren for å avslutte diskusjonen på gata. I fotnotene tar forfatteren av seg masken av respektabilitet som bæres i hovedteksten og viser sitt sanne ansikt. Sånn sett blir fotnotene mer sannferdig enn selve teksten.

Til denne kampen finnes det mange knep. Et av dem er å overhode ikke sitere motstanderen, å ignorere ham eller henne uansett hvor viktige artikkelen måtte være. For den som ikke refereres, eksisterer ikke i vitenskapen, den har ingen «impact factor». Dette måles i f.eks. Science Citation Index av Institute of Science Information i Philadelphia ut fra hyppigheten hvor ens navn blir referert. Den som ikke blir referert til, er ikke å finne på kartet. Ignoreringens våpen kan etterlate blodige sår. Men dette knepet kan kun brukes suksessfult av den som allerede er anerkjent i feltet, for hvis ikke, vil andre dro at du har oversett denne viktige stemmen på grunn av uvitenhet.

Omvendt kan lettvektere gjøre seg kjent ved å ta opp kampen med de store og berømte. Dette er som revolverheltene i Det ville vesten. Alle ønsker å måle seg med dem, og den som overlever kan gjøre seg berømt over natta. Dette knepet er det hovedsakelig de som kun har et parasittært talent som benytter seg av, da de ikke på egenhånd kan klare å oppnå berømthet. Det betyr ikke at de ikke har en viktig funksjon i vitenskapen. Som hyenene, dreper de kun syke tekster. Som man sier om gribbene i dyredokumentarene: de er tekstenes sunnhetspoliti og fjerner de vitenskapelige kadavrene.

Om en utvider turneringsscenariet til åpen slagscene, kan fotnotene også tjene som feltmerke; som gjør det mulig å gjenkjenne venn og fiende av ulike skoler og vitenskapelige teorier. I fotnotene kan enhver by seg frem som alliert for en vitenskapelig gruppe og tilkalle seg den for hjelp. Slik blir fotnotene også et inngangskort til en vitenskapelig klubb. Medlemmene av en slik klubb, eller skole, pleier som regel å sitere hverandre. En klubb øker medlemmenes «impact factor». Av samme grunn lar de seg ofte i naturvitenskapene siteres som medforfatter av artikler, der de har hatt like mye å gjøre med forfattelsen, som det en stekepanneprodusent har hatt å gjøre med tinghuset, hvor stekepannen ble tatt i bruk. Sjefen for laboratoriet må likevel regnes som medforfatter for å høyne artikkelens «impact factor». Enhver tekst er bestemt til å bli en annen teksts fotnote. Skjebnen lyder: bokstav til bokstav, tekst til fotnote. Eller, omvendt Freudiansk: hvor tekst var, må det stå fotnote. Enhver tekst vokser ut fra en avfallshaug av gamle tekster, som er blitt kompostert som fotnoter. Mellom tekst og fotnote finnes en endeløs metamorfose, og havet av tekster blir et genbasseng hvori det finnes uendelige nye kombinasjoner av fotnoter som alltid kan gi nye tekster.

Likevel, som enhver fersk student vil merke, må man venne seg til fotnotene. I en tekst leser vi for eksempel historien om Preussens fremvekst, mens vi i fotnotene leser om fremveksten av selve teksten. Det er som når man hører en vits som man samtidig får forklart. Eller, som den britiske filmprodusenten og underholderen Noel Coward sa: som når man midt under sex må gå til inngangsdøren for å motta besøk, forså å fortsette etterpå. Også denne formen for Coitus Interruptus i pensum må innøves.