Søndag til onsdag var jeg i Oslo i håp om å finne nytt materiale til min masterforskning. Ikke alt materiale vi bruker når vi skal skrive oppgave finnes skannet og lett tilgjengelig på nett. Tvert imot finnes det 150 000 hyllemeter bare på Riksarkivet, og jeg tror jeg husker at dette ble lagret i hele 7 etasjer under bakken. Derfor blir det en umulig oppgave å skanne og laste opp alt dette for lett tilgang, vi som vil forske må derfor innstille oss på å besøke materialet der det ligger.
For min del er dette i Oslo. Jeg undersøker hvordan miljøproblemene ble forstått av ulike aktører innenfor Nordisk råd i årene mellom 1963 og 1975 og til dette trenger jeg noen store tunge og tettpakkede bøker som er rådsprotokollene fra Nordisk råds årlige sesjoner. Jeg prøvde først å bestille hele rekka til universitetsbiblioteket på UiA, men de ville kun sende meg en av de 12 bøkene. Følgende dro jeg selv av sted til Oslo over tre dager forrige sommer for å skanne det jeg trengte.
Denne uken dro jeg til Oslo for å se om jeg kunne få tak i annen materiale utenom disse rådsprotokollene, dette ville tillate meg å få en annen synsvinkel på de sakene som ble løftet opp til en felles nordisk diskusjon. Jeg håpte også at jeg ville finne mer ut om hvordan Norge var klar over eller samarbeidet med forskjellige organisasjoner slik som Naturvernforbundet, Norsk institutt for vannforskning eller med ulike departementer. Her hadde jeg blitt tipset om å dra til Stortingsarkivet.
Mandags morgen dro jeg tidlig fra studentsiloen på Løkka hvor jeg sov over og ned mot sentrum. Min kontaktperson på Stortingsarkivet skulle sende meg en mail i løpet av morgenen. Denne var enda ikke kommet, så derfor slo jeg meg ned på Espresso House og ventet en time. Så kom mailen. Hun hadde undersøkt det materiale de hadde og kontaktet den norske delegasjons sekretær og mente at det var verdt en tur på tross av at noe av materialet var pakket ned i esker på grunn av ombygging. Ikke veldig lovende, men jeg bestemte meg for å ta turen for å se hva jeg kunne finne.
Først gikk jeg inn bakdøra på Stortinget mellom sikkerhetskamera og vakter. Men dette var feil, jeg skulle gå inn Løvebakken, hovedinngangen på fremsiden. Jeg var slett ikke sikker på at dette virkelig betød hoved-hovedinngangen, men det var der jeg gikk inn. Bak døra var et avlukket rom med glassvegger på tre av sidene. Det var dører i glassveggene, men disse ville ikke åpne. Først så sto jeg og ventet. Det var mennesker på den andre siden som kanskje var ment å åpne for meg. Så valset jeg litt frem og tilbake, i tilfelle jeg var for liten til at sensorene merket meg. Så prøvde jeg å se etter en knapp jeg hadde oversett. Dette begynte å bli litt flaut for menneskene bak glassveggene begynte å stirre. Men så åpnet glassdøren til høyre og jeg kunne gå inn til sikkerhetskontrollen. Det virket som om sikkerhetsvaktene ville gjøre seg ferdig med de først i køen før de slapp inn flere gjennom glassdøren.
Ved resepsjonen spurte de etter navn på den jeg hadde avtale med. Jeg hadde vel egentlig ingen avtale med bestemt dag og tid, men jeg oppga navnet på arkivaren jeg hadde mailet med i forkant. Resepsjonisten ringte opp. Hun hadde fri fra jobb i dag, men jeg fikk snakke med henne over telefonen som ble strukket over disken. Hun skulle sende ned en annen så jeg måtte bare vente noen minutter. Jeg fikk en navnelapp med fullt navn og navn på den som skulle hente meg som jeg hektet på skjorten. Det var en gruppe på 15 andre i hovedinngangen som jeg ventet sammen med. Forbi gikk travle mennesker med TV-kameraer. Jeg kjente igjen hun ene fra nyhetene.
Så åpnet enda et par glassdører seg og en hyggelig, eldre mann hentet meg. Vi gikk gjennom den fine teppelagte inngangshallen, men dette ble raskt til normale kontorganger –veldig mange av dem. Vi tok heisen ned og fulgte flere ganger, så tok vi heisen opp og gikk gjennom gangene til et annet bygg. Vi kom aldri til et arkiv, slik jeg hadde sett det for meg, men vi kom til en korridor med rådgiverne som jeg antar at var ansvarlige for nordisk samarbeid. Vi spurte dem alle i tur og orden. Visste de noe om materiale fra Nordisk råds norske delegasjon mellom 1963 og 1975? Alle var hyggelige, avslappet og beklaget seg over at de ikke kunne svare, og at alt materiale var pakket ned i bokser på grunn av ombygging. De ledet meg til et rom med bokhyller hvor de hadde alle rådsprotokollene, men disse hadde jeg allerede oversikt over så heller ikke dette hjalp. Til slutt fikk jeg et nummer til en pensjonert rådgiver som «husket alt», forsikret de meg, kanskje han var en siste utvei.
Jeg ble ønsket lykke til og ble ledet tilbake gjennom alle de lange gangene. Jeg fikk til og med en ekstra omvisningstur opp trappa i velkomsthallen før jeg gikk. Det var spennende å være inne på Stortinget, men en bomtur var det riktignok.
Tirsdag dro jeg på Blindern for å se enda en gang over rådsprotokollene, visst var det noe jeg hadde glemt å få med meg da jeg var her i sommer. Men denne gangen var alt mye lettere for jeg visste hvordan skanneren fungerte, jeg visste hvem jeg kunne spørre og jeg visste hvor i bøkene jeg måtte lete.
Om du skal skrive master hvor du også må av sted på arkivtur for å skanne materiale så husk å:
- sende mail til bibliotekarer og arkivarer før du reiser slik at det mest relevante materiale allerede er funnet frem når du kommer
- skaffe deg først et overblikk over hvordan materialet er strukturert
- på forhånd tenke igjennom hvilke deler av materialet som er interessant å skanne
- alltid skanne slik at sidetall, saksnummer, forside kommer med sånn at du vet konteksten for det du har skannet. Senere vil det være vanskelig å sjekke opp i dette
- fortløpende holde oversikt over hva du har skannet og hvorfor på et excel-ark
Skrevet av Victoria Østerberg
