For ett år siden begynte mitt siste studieår på master i historie og jeg gikk håpefullt i gang med å forske på republikanerne i Vest-Agder i 1905. Til å belyse hvorfor det var så mange republikanere nettopp i dette fylket brukte jeg lokalavisene fra 1905 som kilder. Nå, ett år senere, ser jeg tilbake på dette året med blandete følelser. På den ene siden er det godt å være ferdig fordi det var et krevende år, men samtidig er det trist at dette er et tilbakelagt kapittel i livet. Jeg lærte så mye, både om meg selv, om hva historisk forskning krever og jeg lærte så masse av mine medstudenter. Derfor vil jeg først gjøre rede for hvordan min arbeidsprosess var. Deretter vil jeg oppsummere de rådene jeg ville gitt meg selv for ett år siden hvis jeg hadde kunnet. Mitt håp er at dette innlegget kan være til inspirasjon for nye mastergradsstudenter i historie.
Allerede til jul 2016 hadde jeg temaet klart og jeg visste jeg skulle skrive om republikanerne i Vest-Agder i 1905. Utover vårsemesteret ble det skrevet en prosjektskisse som fungerte som en rettesnor i det videre arbeidet. Jeg var også heldig ved at forskningsoppgaven jeg skrev var relevant for mitt videre masterarbeid. Alt i sommerferien begynte jeg med kildearbeidet. Dette var for å få en «flying start» til høsten, slik min veileder uttrykte det. Jeg hadde ti lokalaviser fra 1905 å gjennomgå, og i løpet av sommeren rakk jeg å samle inn kilder fra tre av dem. Dermed hadde jeg tidlig en relativt god oversikt over hva jeg kunne forvente å finne i kildematerialet.
I august startet masteroppgaveskrivingen for alvor. Noe av det første jeg gjorde var å skrive en disposisjon for hvordan jeg tenkte avhandlingen skulle se ut, kapittel for kapittel. Jeg la til enkelte forslag til delkapitler hvor jeg var ekstra kjent med stoffet. Deretter la jeg og min veileder en slagplan sammen og fordelte arbeidsmengden i forhold til de seks obligatoriske seminarene som skulle bli holdt i løpet av skoleåret. «Kapittel to skal være klart til samling to, kapittel tre til samling tre.» Vi diskuterte også innholdet i de enkelte kapitler og deres prioriteringer i forhold til problemstillingen. «Kapittel tre og fire er viktigere og kan være lenger.. Kapittel to er interessant, men du må passe på at det ikke bare blir et «transportkapittel». Det trenger et eksplisitt forskningsspørsmål» … osv. På denne måten følte jeg meg hørt, og sikrere på å få avhandlingen i havn ved at arbeidsmengden føltes overkommelig. «Ingen slagplan overlever første møte med fienden. Du må være innstilt på å revurdere og endre disposisjonen underveis» sa min veileder til slutt.
En utfordring jeg møtte i starten var å få tilgang til alle lokalavisene. I sommerferien hadde redaksjonskontorene til de lokalavisene som enda eksisterte vært hjelpsomme til å sette meg på sporet av sine eldre årganger. For det meste hadde lokalbibliotekene dem, men kun som mikrofilmer. Mikrofilmmaskiner til å lese dem manglet og jeg ble pent nødt til å vente til skoleåret startet med å ta hovedbolken av kildearbeidet.
Fram til julen 2017 var mitt hovedmål å komme gjennom kildene. Hva inneholdt de, hva var deres ståsted, hva var relevant? Samtidig måtte jeg presse ut kapittelutkast til de forskjellige seminarene. Denne dualiteten i arbeidet førte til at de første par kapittelutkastene var noe skjeve i kildefokuset, men dette ville bli fikset i revisjonsfasen – håpet jeg. For å holde styr på dette ble veggene på studieværelset tapetsert med gule lapper og tankekart som minnet meg på detaljer og endringer til revisjonsfasen.
Før Jul var jeg kommet gjennom ni av de ti avisene. Den tiende hadde vist seg å være urelevant. I løpet av arbeidet følte jeg på en «overload» av informasjon fra lokalavisene og det ble et problem for meg å navigere i kildene på en effektiv måte. Skulle jeg ta notater, sortere dem kronologisk som PDF’er, eller andre metoder? For meg ble svaret å grovsortere og skrive ut de avissidene jeg fant mest relevante. På den måten hadde jeg lett tilgang på originalkildene når jeg jobbet. Jeg endte opp med en stappfull perm med avissider fra de ni avisene. Deretter grovsorterte jeg enda mer. Permen ble litt tynnere.
Først da følte jeg at stoffet var mer navigerbart, men det var fremdeles for mye, alt for mye. Den vanskeligste prosessen for meg var å velge ut de relevante delene fordi jeg følte at alt var relevant. Et problem alle historiestudenter føler på. Det var også en prøvelse å finne den vinklingen som var best i hvert kapittel, og på hvilken måte jeg skulle presentere funnene. Heldigvis var jeg ikke alene om å skrive. Vi var en åpen og god klasse som ikke var redd for å komme med kritikk. Alle som har gått historie ved UIA vet at det ikke finnes negativ kritikk, bare oppbyggelig. Kollokviegruppen min var hjelpsom og de fikk ofte bryne seg på mine tekster, akkurat som de lot meg bryne meg på deres tekster.
Jeg og min gode venn Dag Joar ble trofaste parhester gjennom hele masterløpet, og vi var ikke redde for å sette ting på spissen. «Hva er det du har skrevet Samuel!? Dette republikanermøtet i Mandel er interessant nok, men du trenger ikke å skrive at fru Holmsrud hadde med seg snitter. Whats the point? Fokus!» Slike tilbakemeldinger kan kanskje virke røffe, men for meg var det nettopp slik galgenhumor og skråblikk på hverandres oppgaver som gav motivasjon og arbeidslyst. I tillegg hjelper det å sette ting på spissen siden en blir blind på sin egen oppgave.
Utover senvinteren og våren, da stressnivået økte og tidsfrister nærmet seg faretruende raskt, ble støtten fra medstudenter, venner og familie stadig viktigere. Jeg fikk tidlig hjelp av min mor til å sette opp en god innspurtsplan slik at revideringsarbeidet ble mer oversiktlig. «Uke ni skal jeg fokusere på kapittel to, uke ti på kapittel tre (…) veileder skal ha oppgaven innen påskeferien slik at han rekker å lese gjennom oppgaven og gi tilbakemelding i god tid før innleveringsfristen …» Med en siste «masterplan» klarte jeg systematisk å revidere kapitler og sende dem inn til korrekturleser. I denne delen av arbeidet kom kapitlene på løpende bånd og det blir fort mye. Da trengs det en korrekturleser som ser stoffet utenfra.
Både innspurtsplanen og disposisjonen fra høsten ble fulgt relativt slavisk og jeg gjorde bare mindre endringer. Den største endringen av avhandlingen var et delkapittel min veileder mente ikke passet inn. Siden innholdet var relevant skiltes det ut som et eget mindre kapittel. Selv om jeg ikke endret avhandlingen min radikalt var det medstudenter som gjorde det, og flere av dem leverte på normert tid. Man skal ikke være redd for å endre oppgavens struktur.
I siste del av innspurtsfasen begynte jeg å merke at arbeidet hadde tatt på, men sammen med Dag Joar klarte vi å tvinge oss gjennom den siste finpussen. Hva jeg kaller den siste finpussen innebærer finsliping av setninger, formuleringer og ordvalg. Jeg fikk i underkant av to uker på denne prosessen, men man kunne like gjerne brukt to år. Denne siste fasen er viktig, for ved å heve språket kan en fort vippe avhandlingen opp en karakter. Da hjelper det ikke at en begynner å bli lei av arbeidet. Innleveringsfristen var mandag 7. mai 2018 klokken 10. Den helgen pisket jeg og Dag Joar oss gjennom våre oppgaver en siste gang. Jeg leverte på søndag 6. mai klokken 20:14. Da fristen rant ut neste formiddag spratt Champagnen.
Hva sitter jeg så igjen med etter denne erfaringen? Hvis jeg skal velge ut to nøkkelord som fanger essensen i prosessen ved å skrive mastergrad så må det være utholdenhet og planlegging. Her vil jeg kort gi de råden jeg føler å sitte igjen med av erfaringen.
Dette er et marathon, ikke en spurt. Skippertaksmetoden nytter ikke her. Man må arbeide jevnt og strukturert fra starten av. Det er mye stoff en skal gjennom, både kilder og forskningslitteratur. I tillegg vil alle endre oppgaven minst en gang før innlevering. Derfor gjelder det å ligge frampå og å ha nok stoff å arbeide med i revideringsfasen.
Struktur. Lag deg en arbeidsplan og et forskningsdesign så tidlig som mulig. En bør visualiser seg oppgaven og gjerne lage et tankekart over oppgavens struktur. Først kapittel for kapittel, deretter ned på delkapittelnivå og til slutt ned på avsnitts- og setningsnivå. Ja, veggen din vil se ut som noe fra Sherlock Holmes, men ved å lage slike forskningsdesign og se dem foran deg vil strukturen bli bedre og logiske hull og brister vil bli tydelige og enklere å endre. Planer lages selvfølgelig med tanke på å kunne endres. Ingen ting er skrevet i stein før Insperia lukkes.
Kom deg gjennom kildene så tidlig som mulig. I kildearbeidet skal en ikke slurve, men gå gjennom nøye. Samtidig er det viktig å gjøre det på en mest effektiv måte og ikke kaste bort tid. Jo fortere du kommer deg gjennom kildene og har en oversikt over hva du finner og ikke finner i dem, jo raskere får du en forståelse for oppgavens muligheter og øynene opp for eventuelle endringer.
Begynn å skrive sammenhengende utkast til kapitler så tidlig som mulig. Ikke dytt skrivearbeidet foran deg! Det nytter ikke å vente på inspirasjon eller på å bli ferdig med kildearbeidet. Ved å skrive sammenhengende tekster fra starten av sparer en mye tid og kommer framover. Tiden går så mye raskere enn man tror og derfor må man ligge i teten fra starten av i skrivearbeidet. På samme måte gjelder det å holde flere baller i luften på en gang. Mens du sitter og arbeider med kilder gjelder det å få ned tanker og ideer på papiret i det du får dem. Det nytter ikke å tenke at du vil huske dem senere. Det vil du ikke, tro meg.
Hold tidsfrister for din egen del og for andre. Ved å levere inn tekster hver gang, og helst mest mulig, så tvinges en til å produsere hele tiden. Det er viktig å sette seg realistiske delmål og arbeide for å holde dem. Hold tidsfrister og hold det du lover til din veileder. Det samme gjelder på seminarene og for dine medstudenter. De setter av tid og krefter til å lese ditt stoff. Derfor skal du også respektere dem ved å lese deres arbeid grundig.
Askeladden og de gode hjelperne. Det å skrive mastergrad er ensomt. Det er ditt stykke arbeid og forskning. Samtidig er det viktig å ikke miste kontakten med medstudenter og venner. Spør dem om hjelp og råd. Les hverandres tekster og gi gode, men ærlige tilbakemeldinger. Det samme gjelder i forhold til veiledere. De er der for å hjelpe, men du må selv ta initiativ og spørre. Kollokviogrupper anbefales på det varmeste.
Ta deg en lur. Trening, gåturer, gaming, alle har sine metoder for å koble av. Det er ekstremt viktig under dette marathonet som mastergradsavhandlingen er. Vær strukturert og effektiv i arbeidstiden, og sett tydelige skiller mellom fritid og jobb. Når du jobber, skal du jobbe, men når du har fri har du helt fri! Vær med venner og lev livet som før. Se på det å skrive mastergrad som jobben din, og la fritid være fritid.
Nå håper jeg ikke dette innlegget virker for formanende, eller at det er en tordentale som får historiestudenter til å vegre seg for å skrive master. Masteroppgaven er en stor jobb, ja, men hvordan er det du spiser opp en elefant? En bit om gangen. Det gjelder bare å ha en plan og være strukturert. Ingen ting er så gøy som følelsen av å arbeide med noe helt eget, å være en pioner innen et historisk felt. Være nysgjerrig og frimodig! Som republikaneren Ingvald Seland utrykte det i 1905: «[L]ad os saa ikke stirre forlænge paa «vanskelighederne». … Vanskelighederne er skabte for at overvindes. Der er dog endnu noget af Espen Askelad-naturen tilbage i os.»
Skrevet av Samuel Høiland. Han uteksaminerte våren 2018 med master i historie ved UiA, med breddefag i tysk. Han studerer fortiden PPU ved UiA og jobber på Vestagder museum, Tingvatn forminnepark og besøksenter. Sommer 2018 holdt Samuel foredraget om emnet ”Det jevne Folkestyret som de i Aanden saa.”
