En uke etter innlevert masteroppgave, og ett fullt studieløp med historie senere-  er det mange tanker som svirrer rundt om hvordan det har vært å vie fem år av mitt livet til fortiden, rettere sagt historiefaget. Jeg har tilbragt flere hundre timer på lesesalen, for å pugge årstall. Men, det er mer enn bare årstall jeg har lært i løpet av dette studiet.  Jeg har skrevet ned fem tanker og tips rundt det å studere historie og håper dette kan få flere til å ville ta en femårig historieutdannelse!

1. Å studere historie krever en del pugging, men mye mer enn bare det!

Selv om pugging av årstall og fakta fra verdenshistorien bare utgjør en liten del av det å studere historie, så må alle gjennom det. Jeg for min del elsker alt jeg kan pugge! Til min store forundring oppdaget jeg tidlig at selv om jeg kunne alle årstallene og fakta fikk jeg ikke A på eksamen. Det var ikke før på masternivå at jeg lærte meg ordentlig hva historiefaget dreide seg om. Fakta er viktig, men den må kunne brukes i en forklaring eller et argument. Derfor skal den pugges. Og når det er sagt, så vil jeg gjerne legge til at pugging, det kommer du ikke unna i historiefaget- sånn er det bare. Men altså: forstå hvordan fakta skal brukes og det blir enklere å se hvorfor du må kunne dette utenat til eksamen.

2. YouTube er din bestevenn!

Hvor mye har ikke jeg lært av YouTube?! Det tok litt tid før jeg ordentlig forstod at jeg var en av dem som lærte ved å se på eller høre om ting, ikke nødvendigvis lese. Det var da jeg tok faget «Russisk historie» som valgemne på UiO at jeg virkelig forstod hvor mye jeg kunne lære av å se på dokumenterer. Å skulle lære seg hele Russlands historie på ett semester, samtidig som jeg skulle lærer meg ukrainsk historie og nyere norsk historie, var ingen enkel sak. For de som kjenner til Russlands historie vet at det er nok av årstall og gale tsarer (og for ikke å glemme tsarinaene) som må pugges. Som en del av pausene mine fra all lesingen så jeg mange (og da mener jeg MANGE) dokumentarer om den russiske historien. Dette hjalp meg masse når det kom til å huske. Det finnes mange gode dokumentarer, og til og med filmede forelesninger på YouTube, som helt sikkert kan være til hjelp for flere enn meg selv.

3. Les sammen, to hoder tenker bedre enn ett. Plag alle rundt deg med historie

Dette fant jeg ut av relativt sent i mitt studieløp. På UiO gikk jeg i veldig store klasser hvor det kunne være vanskelig å komme i kontakt med mine medelever. Derfor gikk ikke jeg i noen kollokvie-gruppe. Jeg studerte helt selv. Vel, jeg snakket om historie til alle rundt meg, til deres store fortvilelse. Jeg tror alle rundt meg var rimelig lei av å høre på meg bable om alle disse syke hendelsene i kinesisk historie, eller om hvor interessant den økonomiske veksten i middelalderen var. Dessverre for de rundt meg, sluttet jeg ikke å snakke om historie selv om jeg fikk meg en kollokvie-gruppe på master. Her ble vi satt sammen i grupper for å diskutere det vi hadde på pensum. Det lærte jeg masse av! Selv om ikke alle helt forstod hva som var så viktig med Leopold von Ranke så fikk vi snakket og ikke minst diskutert dette sammen. Og på den måten lærte vi nok mer enn vi selv forstod.

4. Du kommer til å syntes de mest utrolige hendelsene i historien er interessant-etter eksamen.

I perioden som leder opp til eksamen virker det noen ganger som om pensum spiser deg opp levende. Det kan hende at du får mareritt om Djengis Khan (jeg bare advarer, ikke gøy!). MEN når eksamen er over er det faktisk helt utrolig hvor mye av det pensumet du synets er spennende. Jeg for min del hadde aldri i livet trodd jeg skulle syntes at økonomien i middelalderen var fasinerende. Jeg har ved flere anledninger nærmest snik googlet flere ting fra pensum etter eksamen som jeg i flere uker før eksamen klagde over at var bare dritt og kjempe kjedelig. Jeg ble også overraskende (nesten skremmende glad) da jeg fikk fortelle min kusine som har begynt på lektorstudiet i historie om hvor interessant den ”språklige vending” i historiefaget var. (Premiere på den setningen der tror jeg). Dette er det sikkert flere historiestudenter som opplever, enn bare meg, men det er jo noe av det som er så fasinerende med historien. Jo mer du kan, jo mer fasinerende blir det!

Etterhvert i studieløpet kan det bli en del historiebøker. En bokhylle kan derfor være en lur investering.
5. Man blir aldri utlært, man kan aldri alt!

Det er sikkert mange sammen med meg som har følt på den skremmende følelsen før eksamen om at du ikke kan alt på pensum. Det er alltid noe mer man burde kjenne til. Og det verste som finnes er når man står utenfor eksamenslokalet og medelever begynner å snakke om alt man bare MÅ huske til eksamen, og du ikke kan det de snakker om. MEN ingen kan alt! Og sånn er det i hvert fall i historie. Dette er noe alle historiestudenter må lære seg. Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve med denne frykten, men da jeg skulle skrive masteroppgaven min forstod jeg at jeg var lagt fra kurert. Frykten for å ikke ha lest alt om emnet mitt, eller at det var en eller annen mappe gjemt et eller annet sted på Riksarkivet med masse om emnet som jeg ikke hadde sett i, den var real! Og det har plaget meg masse, men igjen det er en del av det å studere historie. Vi må bare gå ut i fra det vi har tilgang på. Sånn er det bare!

Å studere historie er både stress (mye lesing, jeg vet ikke hvor mange tusen sider jeg har lest) men også veldig interessant. Vi som studerer historie er heldige som kan ta dypdykk inn i fortiden og være detektiver. Vi får være med bak dører som tidligere var lukket for allmenheten. Vi får høre alle fortidens hemmeligheter. Dette er noe av det som gjør, for min del, at historie er så spennende å studere. Jeg håper flere som meg velger å studere historie, også på masternivå.

Skrevet av Thea Eriksen. Tidligere masterstudent ved UiA.

Kategorier: Studentblogg